Det var Røros Kobberverk som gjorde Røros bergstad til et travelt handelssted allerede et par hundreår før martnan offisielt ble opprettet. Kobberverket var i drift i 333 år, fra 1644 til 1977. Bergverkssamfunnet avhengig av tilførsel av matvarer og andre forsyninger. Folk kom fra alle kanter for å selge varer som korn, erter, tørrfisk, småsei, salta og røkt kjøtt, sild, smør, ost, tobakk, humle, lin, lerret, vadmel, brennevin og hester. Til verksdrifta måtte de ha redskaper, krutt, jern, ler og tauverk. Bare kull, ved og tømmer ble skaffet lokalt. Alle varer måtte fraktes med hest og slede vinterstid eller kløves til Røros.

Vinter var markedstid

Samfunnet var veiløst, så man var avhengig av godt sledeføre for å få fram varene. Den ulovlige handelen på Røros florerte om vinteren. Verket var flere ganger nødt til jage bort handelsmenn uten privilegier, spesielt selgere av ulovlig brennevin. Sledeføret gjorde det lett å ta med seg store lass, og om vinteren kunne man dessuten møtes utenfor byens sentrum, blant annet på isen på Hittersjøen og gjøre de mer eller mindre lyssky geskjeftene sine der. Røros Kobberverk hadde opprinnelig monopol på all handel i bergstaden. På 1700-tallet sluttet de å håndheve dette monopolet fordi det var umulig å stoppe den frie omsetningen av varer. I 1801 fikk noen få kjøpmenn på Røros tillatelse til å drive med handel, mot avgift.

Marked ved kongelig resolusjon

Men den ulovlige handelen på Røros bare økte. I 1842 ble det slutt på kjøpmennenes handelsprivilegier som på mange måter var meningsløse når til og med verkseierne handlet på si. Etter mange års påtrykk fra Røros kommune til Indredepartementet, ble historiens første Rørosmartna holdt i 1854. En kongelig resolusjon fra 1853 sier følgende: ”Fra 1854 av skal der i Røros ‘avholdes et marked der begynder næst siste tirsdag i februar Måned og varer til den påfølgende fredag.” Det anslås at Røros bergstad var et handelssentrum for minst 30.000 mennesker på den tida da Rørosmartnan ble opprettet.

"Ualmindelig meget folk; meget handel gikk for sig"

Om den første Rørosmartnan skriver Jon J. Grue fra Dalsbygda i dagboka si: ”[…] Paa det første afholdte Marked var ualmindelig meget Folk; meget Handel gikk for sig; der var opslaaede mange Kramboder, foruden de som stedse vare paa Røros.

Et Brændevins skjenkehuus blev med Beskatning holdt aabent i den gamle Bredals-Gaarden, hvor det blev ruset og duset meget. Men imidlertid hørtes der dog ikke at der skeedte nogen betydelig stor Overlast ved dette Fylderie. Hedmarkingerne og Guldalingerne, men ogsaa Gudbrandsdalingerne tilførte en temmelig stor Mængde Meel og Korn, Sild og Fisk.” (Rullan går! Martna i 150 år. Fjellheimen Forlag 2003)

I 1855 ble markedet besøkt av et par tusen mennesker, stort sett fra de nærmeste distriktene i tillegg til Gudbrandsdalen, Hedmark og Sverige. Fordi det kom så pass mange mennesker, fant myndighetene det nødvendig å ha militæret tilstede som ordensvakt.

Spell og dans sto sentralt

Handelen på Rørosmartnan gikk etter hvert nedover. Man mente at den nye Rørosbanen skulle gjøre martnan overflødig. Men med jernbanen startet derimot et oppsving for martnan. Nå kom gjøglere, buntmakere, blikkenslagere, pottemakere og handelsmenn med toget. Jernbanen økte tilstrømmingen, og omsetningen føk i været.

I de første 50 martnasårene hadde folkemusikken en fast plass i markedstradisjonene. Det ble spilt og danset pols dag og natt. Etter hvert dalte interessen for folkemusikken og trekkspillet overtok etter hvert som instrument.

Tradisjonene med middagsdans døde ut. Men etter andre verdenskrig tok interessen seg opp igjen. Nå har folkemusikken, dans, revy og mange andre kulturuttrykk en fast plass i arrangementet.

Fra dalende interesse til nasjonal begivenhet

Interessen rundt Rørosmartnan var dalende utover 1960-tallet. På slutten av tiåret var det nesten ingen ting igjen av den tradisjonsrike vinterfesten.

Røros Turist- og Reiselivslag (nå Opplev Røros AS) tok over hele arrangementet og sammen med representanter fra handelsstand og kulturstyre ble det nedsatt en martnaskomite. Sakte men sikkert ble interessen for martnan bygd opp igjen. Ikke minst kom forbøndene til å bidra til dette. I 1981 kom det 10 ekvipasjer fra Kløvsjø til Rørosmartnan. Dette var den første forbondsresan på over 50 år. I 1999 ble ferdasgård-tradisjonen brakt til live igjen, da Dalarna Femund Forkjörarförening, fikk tilholdssted i Langknutgården i Kjerkgata under martnan. Mange mener at gjenopptakelsen av den tradisjonelle forbondkjøringa og de gamle ferdasgårdene har ført til et sterkere kvalitetsstempel på Rørosmartnan. Forbønder og hester, med de aktiviteter det har brakt med seg, gjør at martnan har fått større bredde og variasjon.

Hvert år siden 1854

Verken spanskesyken eller verdenskriger har klart å sette en stopper for markedet som har blitt arrangert 167 år på rad i en ubrutt rekke i årene 1854 - 2020. Den kongelige resolusjonen fra 1853 ble satt til side både i 2021 og 2022 pga covid-19, men fra 2023 ble tradisjonen gjenopprettet. Den 170. Rørosmartnan går av stabelen 18.-22. februar 2025!

Til Rørosmartnan

Ildsjeler tatt opp igjen tradisjonen med å komme til martnan med hest og slede, og til åpningsdagen kommer et åttitalls hesteekvipasjer som på gammeldags vis har reist i mange dager. Tradisjonen tro har disse forbøndene og lasskjørerne med seg varer fra sitt distrikt. Hestene stalles opp i ferdasgårdene, og her er du velkommen til god gammeldags handel, kaffetår rundt bålet, buskspell og gode historier.

I boder i gata og i Martnashallen gjør du en god handel mens du slår av en prat med selgeren, og hvor du enn ferdes på Røros disse dagene, møter du glade mennesker som bidrar til å gjøre martnan til en enestående folkefest.

Knutepunkt siden 1644

Siden etableringen av Røros Kobberverk i 1644 har Røros vært et travelt handelssted. Bergmannssamfunnet på fjellet var avhengig av tilførsel av matvarer og forsyninger for å holde verksdrifta i gang. Folk kom fra fjern og nær for å få omsatt varer: Korn og mjøl kom fra Hedmarken, Trondheim og Gudbrandsdalen.

Gauldølene kjørte lass med sild og fisk fra Trondheim, selbyggene kom med kvernsteiner og var drevne hestehandlere. Svenske forbønder brakte med seg jern, stål, spiker, kobber og smijernsarbeider, lin, smør, hvetemjøl og glass. Fra Oppdal, Lesja, Sunndal og Romsdal, Nordfjord, Sogn og Hardanger kom det blant annet kjøtt, flesk, fisk, ull og hester. Folk fra nærområdet leverte store mengder skinn, rype og renskjøtt.

Viktige knutepunkt etter 1854

Etter mange års påtrykk fra Røros kommune til Indredepartementet, ble historiens første Rørosmartna holdt i 1854. En kongelig resolusjon fra 1853 sier følgende: ”Fra 1854 av skal der i Røros avholdes et marked der begynder næst siste tirsdag i februar Måned og varer til den påfølgende fredag.”

Røros ble etter dette et enda viktigere knutepunkt for handel og samferdsel, for sosialt samkvem, for spell og dans og for kulturell påvirkning. Folk overnattet i private gårder i sentrum, ferdasgårder, og det var et yrende liv fra nyttår og langt ut i mars så lenge sjøer og vassdrag var islagte.