Rørospols

RørospolsRørosmartnan har spilt en sentral rolle i utviklinga av polsen fordi spell og dans sto høyt i kurs fra første stund. Martnasfornøyelsene foregikk på flere steder samtidig, i ferdasgårder og små stugguer, lenge før en fikk egne danselokaler.

Mange kulturer – én dans
Pols (fra Polsk dans) er en pardans i slekt med svensk polska og polsk masurka. Man mener at dansen kom til Norge med arbeidsinnvandringen til den norske gruveindustrien på 16- og 1700-tallet. Polsen er særlig utbredt i Røros-området, og den varianten som danses her, kalles naturlig nok Rørospols.

Polsen ble tidlig dansen for vanlige folk i distriktet vårt. Spellmenn fra ulike kanter av landet og fra svenske grensetrakter møtte hverandre etter at Røros Kobberverk ble etablert, og slik fant polsen etter hvert sin særegne form.

… som en steinhoggers hammer

Den eldste beskrivelsen av rørospolsen skriver seg fra en reiseberetning av den engelske professoren dr. E.D. Clarke. Han besøkte Røros i 1799 og gir en frodig skildring av polsen han opplevde og selv deltok i:

Da vi kom inn i det rommet hvor bergmennene og jentene deres var samlet, skulle de akkurat begynne å danse polsk. De dannet en ring, og et par åpnet så dansen. Vendingene var omtrent som i vals, men plutselig sparket den mannlige danseren i luften, omtrent i hodehøyde, utstøtte et skrik og falt ned på knærne. Stående slik, lente han seg bakover til hodet berørte golvet. Hele tiden slo han hendene i golvet mens han gjorde alle mulige bevegelser og grimaser som kunne tenkes å uttrykke vellystighet. Deretter reiste han seg uten å støtte seg på hendene, tok sin partner i armene, og etter noen valsetrinn sluttet dansen. Når alle danser polsk, danser parene til musikk som ligner den vi har til våre engelske sjømannsdanser. Hver gang den mannlige danseren befinner seg rett overfor det sted hvor felespilleren står, sparker han i været, skriker og viser sine amorøse tilbøyeligheter som før beskrevet. Som i vals skifter melodien ofte mens dansen pågår.

[…] Det var ganske overraskende å se hvor behendig de klarte å unngå å støte borti hverandre i dette vesle rommet, til tross for all hoppingen og vendingen. Deres føtter, som trampet i golvet med like stor kraft som en steinhoggers hammer, ville ha knust en kvinnefot hvis det ikke hadde vært for denne smidigheten.

Edward D. Clarke: Reiser i Norge (1799)