Rørosmartnans historie

Det var Røros Kobberverk som gjorde Røros bergstad til et travelt handelssted allerede et par hundreår før martnan 1_7_historie_alt1_1259155569offisielt ble opprettet. Kobberverket var i drift i 333 år, fra 1644 til 1977. Bergverkssamfunnet avhengig av tilførsel av matvarer og andre forsyninger. Folk kom fra alle kanter for å selge varer som korn, erter, tørrfisk, småsei, salta og røkt kjøtt, sild, smør, ost, tobakk, humle, lin, lerret, vadmel, brennevin og hester. Til verksdrifta måtte de ha redskaper, krutt, jern, ler og tauverk. Bare kull, ved og tømmer ble skaffet lokalt. Alle varer måtte fraktes med hest og slede vinterstid eller kløves til Røros.

Vinter var markedstid
Samfunnet var veiløst, så man var avhengig av godt sledeføre for å få fram varene. Den ulovlige handelen på Røros florerte om vinteren. Verket var flere ganger nødt til jage bort handelsmenn uten privilegier, spesielt selgere av ulovlig brennevin. Sledeføret gjorde det lett å ta med seg store lass, og om vinteren kunne man dessuten møtes utenfor byens sentrum, blant annet på isen på Hittersjøen og gjøre de mer eller mindre lyssky geskjeftene sine der.

Røros Kobberverk hadde opprinnelig monopol på all handel i bergstaden. På 1700-tallet sluttet de å håndheve dette monopolet fordi det var umulig å stoppe den frie omsetningen av varer. I 1801 fikk noen få kjøpmenn på Røros tillatelse til å drive med handel, mot avgift.

Marked ved kongelig resolusjon

Men den ulovlige handelen på Røros bare økte. I 1842 ble det slutt på kjøpmennenes handelsprivilegier som på mange måter var meningsløse når til og med verkseierne handlet på si. Etter mange års påtrykk fra Røros kommune til Indredepartementet, ble historiens første Rørosmartna holdt i 1854. En kongelig resolusjon fra 1853 sier følgende: ”Fra 1854 av skal der i Røros avholdes et marked der begynder næst siste tirsdag i februar Måned og varer til den påfølgende fredag.” Det anslås at Røros bergstad var et handelssentrum for minst 30.000 mennesker på den tida da Rørosmartnan ble opprettet.

«ualmindelig meget Folk; meget Handel gikk for sig»
Om den første Rørosmartnan skriver Jon J. Grue fra Dalsbygda i dagboka si: ”[…] Paa det første afholdte Marked var ualmindelig meget Folk; meget Handel gikk for sig; der var opslaaede mange Kramboder, foruden de som stedse vare paa Røros. Et Brændevins skjenkehuus blev med Beskatning holdt aabent i den gamle Bredals-Gaarden, hvor det blev ruset og duset meget. Men imidlertid hørtes der dog ikke at der skeedte nogen betydelig stor Overlast ved dette Fylderie. Hedmarkingerne og Guldalingerne, men ogsaa Gudbrandsdalingerne tilførte en temmelig stor Mængde Meel og Korn, Sild og Fisk.” (Rullan går! Martna i 150 år. Fjellheimen Forlag 2003)

I 1855 ble markedet besøkt av et par tusen mennesker, stort sett fra de nærmeste distriktene i tillegg til Gudbrandsdalen, Hedmark og Sverige. Fordi det kom så pass mange mennesker, fant myndighetene det nødvendig å ha militæret tilstede som ordensvakt.

Spell og dans sto sentralt
Handelen på Rørosmartnan gikk etter hvert nedover. Man mente at den nye Rørosbanen skulle gjøre martnan overflødig. Men med jernbanen startet derimot et oppsving for martnan. Nå kom gjøglere, buntmakere, blikkenslagere, pottemakere og handelsmenn med toget. Jernbanen økte tilstrømmingen, og omsetningen føk i været.

I de første 50 martnasårene hadde folkemusikken en fast plass i markedstradisjonene. Det ble spilt og danset pols dag og natt. Etter hvert dalte interessen for folkemusikken og trekkspillet overtok etter hvert som instrument. Tradisjonene med middagsdans døde ut. Men etter andre verdenskrig tok interessen seg opp igjen. Nå har folkemusikken, dans, revy og mange andre kulturuttrykk en fast plass i arrangementet.

Fra dalende interesse til nasjonal begivenhet
Interessen rundt Rørosmartnan var dalende utover 1960-tallet. På slutten av tiåret var det nesten ingen ting igjen av den tradisjonsrike vinterfesten.

Røros Turist- og Reiselivslag (nå Destinasjon Røros) tok over hele arrangementet og sammen med representanter fra handelsstand og kulturstyre ble det nedsatt en martnaskomite. Sakte men sikkert ble interessen for martnan bygd opp igjen. Ikke minst kom forbøndene til å bidra til dette. I 1981 kom det 10 ekvipasjer fra Kløvsjø til Rørosmartnan. Dette var den første forbondsresan på over 50 år. I 1999 ble ferdasgård-tradisjonen brakt til live igjen, da Dalarna Femund Forkjörarförening, fikk tilholdssted i Langknutgården i Bergmannsgata under martnan. Mange mener at gjenopptakelsen av den tradisjonelle forbondkjøringa og de gamle ferdasgårdene har ført til et sterkere kvalitetsstempel på Rørosmartnan. Forbønder og hester, med de aktiviteter det har brakt med seg, gjør at martnan har fått større bredde og variasjon.

Trolig 70.000 besøkende i 2017
21. februar 2017 begynner det igjen å myldre i gatene på ekte martnasvis. . Det kommer ca. 250 utstillere i tillegg til den lokale handelsstanden. Det blir trangt om plassen mellom bodene, og overnattingsstedene blir fylt til bristepunktet. Selv om innslag som tivoli og konserter er av ny dato, er Rørosmartnan fremdeles en begivenhet hvor tradisjonene lever videre og hvor historie og kultur formidles gjennom tradisjonell lokalmat, stemninga i bakgårdene, kjøring med hest og slede, demonstrasjoner av gammelt håndverk, auksjoner og mye, mye mer …