Marked og møtested

Foto Svein Eggan

Den moderne Rørosmartnan viderefører tradisjonen som livlig markedsplass og sosialt møtested.

Til martnan med hest og slede
Ildsjeler tatt opp igjen tradisjonen med å komme til martnan med hest og slede, og til åpningsdagen kommer et åttitalls hesteekvipasjer som på gammeldags vis har reist i mange dager. Tradisjonen tro har disse forbøndene og lasskjørerne med seg varer fra sitt distrikt. Hestene stalles opp i ferdasgårdene, og her er du velkommen til god gammeldags handel, kaffetår rundt bålet, buskspell og gode historier.

I boder i gata og i Martnashallen gjør du en god handel mens du slår av en prat med selgeren, og hvor du enn ferdes på Røros disse dagene, møter du glade mennesker som bidrar til å gjøre martnan til en enestående folkefest.

Knutepunkt siden 1644
Siden etableringen av Røros Kobberverk i 1644 har Røros vært et travelt handelssted. Bergmannssamfunnet på fjellet var avhengig av  tilførsel av matvarer og forsyninger for å holde verksdrifta i gang. Folk kom fra fjern og nær for å få omsatt varer: Korn og mjøl kom fra Hedmarken, Trondheim og Gudbrandsdalen. Gauldølene kjørte lass med sild og fisk fra Trondheim, selbyggene kom med kvernsteiner og var drevne hestehandlere. Svenske forbønder brakte med seg jern, stål, spiker, kobber og smijernsarbeider, lin, smør, hvetemjøl og glass. Fra Oppdal, Lesja, Sunndal og Romsdal, Nordfjord, Sogn og Hardanger kom det blant annet kjøtt, flesk, fisk, ull og hester. Folk fra nærområdet leverte store mengder skinn, rype og renskjøtt.

Et enda viktigere knutepunkt etter 1854
Etter mange års påtrykk fra Røros kommune til Indredepartementet, ble historiens første Rørosmartna holdt i 1854. En kongelig resolusjon fra 1853 sier følgende: ”Fra 1854 av skal der i Røros avholdes et marked der begynder næst siste tirsdag i februar Måned og varer til den påfølgende fredag.”

Røros ble etter dette et enda viktigere knutepunkt for handel og samferdsel, for sosialt samkvem, for spell og dans og for kulturell påvirkning. Folk overnattet i private gårder i sentrum, ferdasgårder, og det var et yrende liv fra nyttår og langt ut i mars så lenge sjøer og vassdrag var islagte.