Fron Lasskjørerlag

Fron lasskjorerlag

I 2017  vil Fron Lasskjørerlag for 5. gang kjøre inn på Malmplassen under åpningsseremonien, etter å ha kjørt langs historiske ferdselsårer fra Vinstra i Gudbrandsdalen til Røros. Følget er på 6 ekvipasjer og starter lørdag 11. februar. De skal kjøre en strekning på 33 mil før de kommer frem til Røros.

 

Her er det ett kort sammendrag av historikken om den gamle ferdselsåra som Fron Lasskjørerlag kjører opp igjen nå:
Den gamle vinterleia fra Gudbrandsdalen til Røros var en viktig handelsvei på 1800-tallet. Vinterleia er ei gammel lasskjørerrute, som var livsviktig for handelen mellom dalføra på 17–og 1800 tallet. Kopperverket på Røros gjorde sitt til at et bergverkssamfunn ble utviklet, som bidro til økonomisk vekst og velstand i hele Østlandsområdet samt Trøndelagsfylkene. Røros som bergstad var i stor vekst og avhengig av varer utenfra. Det var opp mot 4000 arbeidere som jobbet i selve gruvene, samt alle som da hadde en funksjon utenfor dem.

CIMG1621_600

Det var spesielt kornvarer, skinn, redskap og utstyr til verket som ble kjørt over fjellet, og fra Gudbrandsdalen kom det i tillegg mange hester.

Vinteren 1857 ble det registrert over 1200 lass som gikk over Venabygds fjellet, som var overfarten på vinterstid fra Fron til Røros. Her var det en egen fjellstue som ble bygd opp på grunn av trafikken der.
Lasskjørerne møtte store utfordringer, og ikke sjelden ble de sittende værfaste i mange dager på overnattingsstedene, som dukket opp langs leia etter hvert som ferdselen økte. I 1864 ble ruta merka opp med tømmerstokker som var over 4 alen høye. Disse ble steinet ned med en viss avstand over hele fjellet for at lasskjørerne skulle vite hvor de var. Dette var ett spleiselag fra alle amt i Gudbrandsdalen. Ruta ble lagt ned rundt 1880-åra da jernbanen – Rørosbanen, overtok transporten av varer til og fra Røros.

I dag er det ingen igjen som har kjørt ferdamann over vinterleia, og det er ikke så mye vi har klart å finne av skriftlig materiell, men vegmerkene over fjellet står det noen igjen av og noen steinvarder. Det vitner om en for lengst svunnen tid.